Tja...

Jeg har alltid sett på "blogging" som en flau trend som er i vinden.

Blogging er liksom for trendy folk som drikker kaffe latte, mens de legger ut informasjon om deres hverdagsfilosofier ("skal jeg, eller skal jeg ikke, kjøpe de røde skoene?") .
De blotter deres pinlige mangel på enkle norskkunnskaper som å ta feil av og/å-regelen (om de i det hele tatt vet den finnes), skriver "hvem" istedet for "hvilket" og flere enn tre utropstegn. Semikolon vet de ikke hva brukes til annet enn når man lager blunkefjes.
Men de vet i det minste at de er moteriktig med i 2006; det handler om se eller bli sett.

Eneste grunnen til at jeg har hivet med på dette sirkuset, er fordi jeg trenger utløp for tankene mine. Og studieveilderen mente jeg måtte starte å skrive igjen. Et prosjekt vi har på skolen nå, hvor jeg tar meg av drøftingsdelen, fikk meg til å innse at jeg kan skrive ganske bra - om jeg bare gidder. Min evne til å være kritisk til absolutt alt, gjør at jeg kan diskutere alt fra Disney til dop.

Etter en liten samtale med mamma viste det seg at jeg var god til å skrive da jeg gikk på ungdomsskolen, så nå skal jeg prøve å sette i gang apparatet som tydeligvis har rustet oppi hjernen min.
På videregående hadde jeg en norsklærer som klarte å drepe all min lyst til å skrive. For å være ærlig klarte han vel egentlig å drepe all lyst til noe som helst. For om man ikke skjønner hvorfor det er åpenbart at ordet "hjerte" på norsk, kommer fra "carr" på latin, så skal vel ikke læreren si "Er du sur i dag, Mali?".
Selv om jeg ofte var sur på videregående, så kan jeg fremdeles ikke se den naturlige overgangen fra det latinske ordet til det norske.

Jeg kommer alltid på idéer til forskjellige ting man kan skrive om, men i mangel på pc, så ender det opp med at jeg skriver noen stikkord på mobilen min, men så skjønner jeg ingenting av det som står når jeg skal prøve å gjøre rede for det senere.
Jeg har ingen PC hjemme, og det å skrive for hånd mens tankene flommer ut, resulterer i skrivekrampe og en kladd som ser verre ut enn de jeg skrev i en blanding av sinne og hastverk på videregående.

Et par mål har jeg satt meg i løpet av min begynnende "blogger-karriere":
1. Jeg håper jeg aldri har mer enn 5 skrivefeil i en blogg
2. Jeg vil forhåpentligvis aldri begynne å skrive uinteressante innlegg om mitt eget privatliv, og virkelig tro at folk bryr seg. (F.eks: Å herregud! I dag tråkket jeg på en snegle!)

Ja, det var "et par". Så får vil tiden vise om jeg opprettholder disse målene, eller om jeg sitter med en kaffe latte og filosoferer over sko, om et par måneder...