Jeg tror jeg har vært medlem av SATS siden 2003. Det er pinlig lenge, med tanke på at min karriere som treningsentusiast varer i ca 3 uker, og etter det tar det opptil noen måneder før jeg trener igjen. Med andre ord har jeg vært støttemedlem endel år. På grunn av meg (og sikkert endel andre) har SATS kunne gitt bort gratis frukt på spesielle dager, og gitt lønn til andre treningsentusiaster som står og skriker "KOM IGJEN NÅ!!!" med høy, skjærende kvinnestemme på aerobictimene.
Jeg har også ufrivillig sponset SATS de dagene de velger å gi bort gratis godteri til de som trener. Er det bare jeg som ser dobbeltmoralen i å gi godteri til folk som akkurat har trent bort de 230 kaloriene som er nødvendig for at man skal kunne gå ned 50 gram i vekt den dagen?
Det er jo tydelig at på SATS trener de som allerede er veltrente og slanke. De trener ikke for å gå ned i vekt, eller bli mer veltrent; de trener fordi de ser bra ut.
Jeg har endelig begynt å trene aktivt på SATS igjen, og det er mye som slår meg ved det treningssenteret der. Jeg tar på meg en stor t-skjorte, en slapp bukse, og behagelige sko når jeg skal trene. Da er jeg moteriktig ukorrekt, og får sjeldent et hyggelig "Hallo!" fra den post-pubertale baben i skranken når jeg leverer kortet mitt.
Er man overvektig, eller i verste fall; meget overvektig på SATS, så har du kommet til feil sted. Visse blikk på overvektige som er på vei til treningssalen, kan tydes slik; "Å herregud, kunne du ikke kvittet deg med det fettet der før du trappet opp her??".
Hvis man ikke kan se ut som en svett slask i fri utfoldelse på et treningsstudio, hvor kan man da gjøre det? Hvor er treningssenteret for oss som vil se bedre ut, og som ikke bryr oss om skoene matcher genseren; de skal jo svettes i!?
Min største frykt er ikke treningsøkten jeg skal til å driste meg igjennom, men jeg presterer veldig ofte å ta på meg 2 forskjellige sokker, vet et uhell, og dette gjør jeg nesten hver gang jeg skal trene i shorts. Dette innebærer at jeg må gå "the walk of shame" inn i treningssalen, hvor folk studerer den ene sokken med striper, og den rosa med stjerner på, og lurer på om jeg har en hjerneskade.
En gang jeg skulle gå fra treningssalen og inn til garderoben fikk jeg et forskrekket blikk fra en mann. Dette var fordi jeg var klin rød i ansiktet, og ikke minst gjennomsvett! Som om det ikke er ille nok at jeg faktisk har på meg 2 forskjellige sokker på trening; jeg svetter også!
På en boksetime for noen måneder siden var det ei jente med en genser knytet i en knute over brystet; som en prep-boy på Oxford ville gått med. Hva gjør den genseren der? Når du skal slå, sparke, bokse, svette og rope; hvorfor har du en genser til pynt over skuldrene dine? Er det bare jeg som ikke ser logikken i det?
Har jeg faktisk en hjerneskade? For ærlig talt; jeg svetter jo når jeg trener, jeg har ofte på meg 2 forskjellige sokker, jeg sminker meg ikke før trening, jeg blir rød i ansiktet og sliten etter trening, og jeg kjøper ikke det nyeste innen treningsklær. Jeg har jo virkelig ingenting på SATS å gjøre!
Thursday, November 23, 2006
Tja...
Jeg har alltid sett på "blogging" som en flau trend som er i vinden.
Blogging er liksom for trendy folk som drikker kaffe latte, mens de legger ut informasjon om deres hverdagsfilosofier ("skal jeg, eller skal jeg ikke, kjøpe de røde skoene?") .
De blotter deres pinlige mangel på enkle norskkunnskaper som å ta feil av og/å-regelen (om de i det hele tatt vet den finnes), skriver "hvem" istedet for "hvilket" og flere enn tre utropstegn. Semikolon vet de ikke hva brukes til annet enn når man lager blunkefjes.
Men de vet i det minste at de er moteriktig med i 2006; det handler om se eller bli sett.
Eneste grunnen til at jeg har hivet med på dette sirkuset, er fordi jeg trenger utløp for tankene mine. Og studieveilderen mente jeg måtte starte å skrive igjen. Et prosjekt vi har på skolen nå, hvor jeg tar meg av drøftingsdelen, fikk meg til å innse at jeg kan skrive ganske bra - om jeg bare gidder. Min evne til å være kritisk til absolutt alt, gjør at jeg kan diskutere alt fra Disney til dop.
Etter en liten samtale med mamma viste det seg at jeg var god til å skrive da jeg gikk på ungdomsskolen, så nå skal jeg prøve å sette i gang apparatet som tydeligvis har rustet oppi hjernen min.
På videregående hadde jeg en norsklærer som klarte å drepe all min lyst til å skrive. For å være ærlig klarte han vel egentlig å drepe all lyst til noe som helst. For om man ikke skjønner hvorfor det er åpenbart at ordet "hjerte" på norsk, kommer fra "carr" på latin, så skal vel ikke læreren si "Er du sur i dag, Mali?".
Selv om jeg ofte var sur på videregående, så kan jeg fremdeles ikke se den naturlige overgangen fra det latinske ordet til det norske.
Jeg kommer alltid på idéer til forskjellige ting man kan skrive om, men i mangel på pc, så ender det opp med at jeg skriver noen stikkord på mobilen min, men så skjønner jeg ingenting av det som står når jeg skal prøve å gjøre rede for det senere.
Jeg har ingen PC hjemme, og det å skrive for hånd mens tankene flommer ut, resulterer i skrivekrampe og en kladd som ser verre ut enn de jeg skrev i en blanding av sinne og hastverk på videregående.
Et par mål har jeg satt meg i løpet av min begynnende "blogger-karriere":
1. Jeg håper jeg aldri har mer enn 5 skrivefeil i en blogg
2. Jeg vil forhåpentligvis aldri begynne å skrive uinteressante innlegg om mitt eget privatliv, og virkelig tro at folk bryr seg. (F.eks: Å herregud! I dag tråkket jeg på en snegle!)
Ja, det var "et par". Så får vil tiden vise om jeg opprettholder disse målene, eller om jeg sitter med en kaffe latte og filosoferer over sko, om et par måneder...
Blogging er liksom for trendy folk som drikker kaffe latte, mens de legger ut informasjon om deres hverdagsfilosofier ("skal jeg, eller skal jeg ikke, kjøpe de røde skoene?") .
De blotter deres pinlige mangel på enkle norskkunnskaper som å ta feil av og/å-regelen (om de i det hele tatt vet den finnes), skriver "hvem" istedet for "hvilket" og flere enn tre utropstegn. Semikolon vet de ikke hva brukes til annet enn når man lager blunkefjes.
Men de vet i det minste at de er moteriktig med i 2006; det handler om se eller bli sett.
Eneste grunnen til at jeg har hivet med på dette sirkuset, er fordi jeg trenger utløp for tankene mine. Og studieveilderen mente jeg måtte starte å skrive igjen. Et prosjekt vi har på skolen nå, hvor jeg tar meg av drøftingsdelen, fikk meg til å innse at jeg kan skrive ganske bra - om jeg bare gidder. Min evne til å være kritisk til absolutt alt, gjør at jeg kan diskutere alt fra Disney til dop.
Etter en liten samtale med mamma viste det seg at jeg var god til å skrive da jeg gikk på ungdomsskolen, så nå skal jeg prøve å sette i gang apparatet som tydeligvis har rustet oppi hjernen min.
På videregående hadde jeg en norsklærer som klarte å drepe all min lyst til å skrive. For å være ærlig klarte han vel egentlig å drepe all lyst til noe som helst. For om man ikke skjønner hvorfor det er åpenbart at ordet "hjerte" på norsk, kommer fra "carr" på latin, så skal vel ikke læreren si "Er du sur i dag, Mali?".
Selv om jeg ofte var sur på videregående, så kan jeg fremdeles ikke se den naturlige overgangen fra det latinske ordet til det norske.
Jeg kommer alltid på idéer til forskjellige ting man kan skrive om, men i mangel på pc, så ender det opp med at jeg skriver noen stikkord på mobilen min, men så skjønner jeg ingenting av det som står når jeg skal prøve å gjøre rede for det senere.
Jeg har ingen PC hjemme, og det å skrive for hånd mens tankene flommer ut, resulterer i skrivekrampe og en kladd som ser verre ut enn de jeg skrev i en blanding av sinne og hastverk på videregående.
Et par mål har jeg satt meg i løpet av min begynnende "blogger-karriere":
1. Jeg håper jeg aldri har mer enn 5 skrivefeil i en blogg
2. Jeg vil forhåpentligvis aldri begynne å skrive uinteressante innlegg om mitt eget privatliv, og virkelig tro at folk bryr seg. (F.eks: Å herregud! I dag tråkket jeg på en snegle!)
Ja, det var "et par". Så får vil tiden vise om jeg opprettholder disse målene, eller om jeg sitter med en kaffe latte og filosoferer over sko, om et par måneder...
Subscribe to:
Posts (Atom)