I am searching for an answer to an unknown question
I am longing for something that I can not see is missing
I am searching for something I have not lost
I am thinking thoughts that do not excist in my mind

Bare så du vet det.

vennskap -et det å være venner; gjensidig velvilje, godt forhold
deltakelse, fellesskap, forståelse, gjensidig åpenhet, harmoni, medfølelse, medlidenhet, sympati, tillit, velvilje, vennlighet, åpenhet

Følelsesløs

Du vet når alt mister betydning?
Når ikke engang vårens første hestehov føles spesiell engang?
Du observerer, jo, den er kommet. Men ingenting synker inn.
Du går videre.

Du kjenner den myke bakken under bena dine, men du føler den ikke.
Du kjenner lukten av sjø, men du føler den ikke.
Du skuer utover havet, men bryr deg ikke.
Det er der. Men det når ikke inn.

Det føles som om hjertet er avslått, men det er hjernen som er opptatt - den tar ikke inn noen signaler som kan videresendes til hjertet, som deretter kan føle det du vanligvis føler.

Ingen musikk påvirker deg, som det pleide. Musikken er bare tilstede, som en bakgrunnslyd, som verken slår deg i magen, hjertet eller noen andre nerver i kroppen.
Nervene eksisterer ikke.

Lam.

"Now I'm numb as hell, and I can't feel a thing..."

November-effekten

Jeg er totalt uinspirert til å skrive noe som helst. Men alikevel gjør jeg det, for klokken er 02:41, og jeg skal egentlig stå opp klokken halv åtte.
Jeg vet allerede at jeg ikke kommer til å stå opp. Selv om dette blir den fjerde av seks skoledager på rad hvor jeg ikke har vært på skolen. Hvorfor? Jeg vet ikke.

Jeg har det utrolig gøy på skolen, jeg liker det jeg studerer, og jeg vet jeg er nødt til å møte opp for å ikke gå glipp av noe. Men alikevel drar jeg ikke på skolen. Hvorfor? Jeg vet ikke.

Jeg tror november-effekten har slått til.
Det er høst, det er mørkt, det regner og det er kaldt. Dette skjer hver eneste år, men alikevel skal det slå til så hardt. Apatien er konsekvensene av november-effekten. Og for min del går det ut på at jeg ikke vil gjøre noe som helst som innebærer at jeg må være trøtt mens jeg gjør det.

Når det er dårlig vær og mørkt forverres alt av trøttheten. Men hva hjelper det når man er våken til klokken 0300 hver natt, om man ikke har lyst til å være trøtt? Der kommer apatien igjen. Apatien spinner tanker, men bare bruddstykker, og ting man ikke klarer ta tak på. Og da blir man altså liggende våken. Så blir man bare lei av å forsøke å sove, og heller aktiviserer seg (for eksempel skriver blogg). Og så blir man bare enda mer trøtt, fordi man har ligget våken halve natten.

Enda en ulempe med november-effekten er passiviteten. Jeg orker ikke engasjere meg i noe særlig for tiden. Ikke om det innebærer at jeg må gå ut døra og gjøre det.
Jeg engasjerer meg fryktelig mye i konsekvensene av global oppvarming, og hvordan man kan gjøre noe med dette før det faktisk blir for sent. Men ut over dette? Nei. Jeg orker ikke. Jeg gidder ikke.
Jeg bryr meg rett og slett ikke om noen ting. Og før jeg vet ordet av det, kan det ha gått en hel uke siden jeg var på skolen. Og går man på universitetet er dette null problem, da jeg selv var borte flere uker av gangen da jeg studerte engelsk. Men nå er det annerledes; jeg studerer for å til slutt ende opp med et yrke. Hver dag og alle timene er like viktige. Dette vet jeg. Men alikevel gjør jeg ikke noe med det.
Jeg ligger her og venter på at passiviteten skal gi seg, og mens jeg gjør dette er jeg mer passiv enn noensinne.

Til helvete med november-effekten. Jeg gidder ikke mer.

Here goes...

(blog på engelsk fordi jeg ikke gidder oversette den fra myspace)

"If every American skipped one meal of chicken per week and substituted vegetables and grains, for example, the carbon dioxide savings would be the same as taking more than half a million cars off of U.S. roads"

Yes, it's true. And this has nothing to do with the subject that Americans are fat and all that common knowledge. If you consider the fact that Europe has far over twice as many inhabitants than the United States does - I bet you'll see the picture for yourself, right?

So, this is the moment you'll say; "Oh my god! I can't imagine one day a week without eating meat!".Well, ladies and gentleman, let me introduce you to something that I would like to call… fish!

I guess this is the moment where you get flashbacks to your childhood when your mom served you dry cod for dinner. She tried to force you to eat it, alongside with vegetables you really hadn't learned to love, at that time of your life.
Well, guess what! You're an adult now. You can prepare your fish in any way you like. You can have two tons of butter on it, you can even eat deep-fried fish with sauce on the inside!
There are many ways to eat fish, and that's something you learn as you get older ('cause you are all grown-up soon, aren't you?).

On another note; fish is actually good for you. "Really??", you say? Yes, indeed.
The health government in Norway recommends that you eat something with fish 4 days per week.
I bet you are now thinking "Holy shit! Do I have to eat fish for dinner 4 days a week?! Stop this crazy madness!". Well, no, you don't.
Let's say you eat 4 meals each day, every week. This is 28 meals in a week - eating fish 4 days in a week, means you're replacing 4 of these 28 meals, with something fishy (hihi).

Not only would it spare our earth from some massive carbon dioxide discharge, but it might do something about the increasing epidemic of fatness that the world is seeing. The more fat we become, the more lazy we get, and we'll continue to increase the carbon dioxide levels, just because walking 10 minutes to the store, seems like the greatest obstacle of our life in our fat-suits.


So how about doing something good for a change? Do your share for the fight against global warming and do your body a favor at the same time. It's a win-win situation, if you ask me.

Hvordan livet brått tar en ny vending...

Noen ganger kjennes livet som sekvenser hvor man er være passasjer i en bil hvor sjåføren er full.

Jeg kunne vel heller skrevet "som en berg- og dalbane" mener du, men det blir bare en klisjé. En berg- og dalbane går nesten alltid i like stor fart, slenger deg rundt og opp og ned, du har alltid døden i tankene, og til slutt bråbremser den - så var alt ferdig.
Når man sitter i en en bil, hvor sjåføren er full, er alt mer usikkert. Du har ingen bra sikkerhetsseter, du vet ikke at du mest sannsynlig kommer deg gjennom til slutten, for du aner ikke engang hvor slutten er.
Du vet ikke hva som venter rundt neste sving - og det er forskjellen på dette og en berg- og dalbane.

Så... livet.
Plutselig tar det en ekstremt brå vending. Som en sving du ikke visste kom, for du var sikker på at veien fremover var strak. I denne svingen kolliderer du med mye underveis. Du kjører over det ene og det andre, som virker betydningsløst, men som utgjør en hel del. Etterdønningene og konsekvensene kommer etterpå. Alt som blir kjørt over blir skadet. Men du merker det ikke. Helt til man plutselig, nedover veien, blir stoppet - og får vite hva man har kjørt over, og hva konsekvensene av det er.
Plutselig har all smerten du har påført det som er blitt kjørt over, forflyttet seg til ditt eget hjerte.
Alt dette på grunn av noe du selv ikke har klart å styre, da det ikke var du som kjørte... Og ikke kunne du styre heller...

Sånn går vel livet.
De turene man har styrt selv merker man ikke konsekvensene av før man plutselig ikke kontrollerer hva som skjer lenger.
Da kommer det - alt.






Here I am on another highway to someplace under the sky. Will this restless heart never lie still?

Tom G. Warrior og meg, what to say?

(skrevet søndag 1.april)

Ja. Det er faktisk 6 timer siden jeg sluttet å drikke, jeg kjenner fremdeles ølsmaken i munnen, og hodepinen ligger på lur. Men alikevel er jeg våken, energisk, og føler for å dele gårsdagen med hele verden. Man har vanligvis problemer med å formulere seg dagen derpå, men nå skal jeg altså gjøre et forsøk på å skrive alt ned...

Celtic Frost og Kreator i går... Jeg var fast bestemt på å være edru til Celtic Frost. Dette var noe jeg virkelig ville OPPLEVE, ikke bare være full og skrike til, og tenke ”Jo, det var sikkert kult.”.
Ettersom Celtic Frost stod øverst på plakaten, tok man det litt med ro på vei til konserten. Det viste seg da vi kom frem, at Celtic Frost stod på scenen allerede, og vi gikk glipp Procreation of the wicked. Hele konserten var en merkelig opplevelse. Jeg vet ikke. Jeg skulle ønske jeg var svinfull, for da hadde det kanskje påvirket meg på et annet sett. Clean vokalen kunne de spart meg for, og det var for mye piss. Jeg orker ikke legge ut mer om konserten nå, da hodet mitt ikke er helt klart enda.

Uansett; etter konserten var jeg sint. Jeg ble irritert på hele jævla bandet for at de var blitt så gamle at de ikke kunne spille låtene i verken riktig tempo, eller synge på samme måte som før. Jeg var også irritert for at man ikke kunne ta bilder av de gamle gubbene (noe jeg alikevel fikk gjort), for vaktene var ivrige på å skjelle deg ut om du prøvde. Etter Kreator (som var jævlig bra!) skulle jeg gå ut og røyke. I døra på vei ut møtte jeg plutselig Tom G. Warrior.

Jeg tenkte at jeg kunne jo ikke bare la han avgårde helt sånn uten videre. Men jeg ville ikke ta bilde, da jeg synes det å flashe seg selv med bandfolk er noe som er forbeholdt japanske fans. Da jeg møtte Lemmy tvang jeg heller min kompis til å bli tatt bilde med han istedet, for å slippe å være en klisjé. Men med tanke på at jeg faktisk har en av bandets skive-cover tatovert på armen, så må man jo si noe.

Anyways... Hva gjør man? Når man møter en av sine største idol, og akkurat har innsett at bandet hans suger? Når man akkurat har skjønt at Tom G.Warrior på 80-tallet er den store helten min, ikke per 2007, hva skal man si? Og når han spør hva man syntes om gigen, noe man sitter igjen med dårlige følelser av, hva svarer man?

Plutselig ble min ekstreme ærlighet et problem, da jeg alltid sier det jeg mener, tenker, vil eller føler. ”Ehhh... it was okey. Too slow, but okey”.
Jeg har aldri vært så ordknapp i hele mitt liv!
Jeg kan vanligvis bruke 10 minutter på å skulle forklare hvordan en gig var (hvis jeg ikke har vært for full til å huske det), og jeg har vanligvis ingen problemer med å fortelle band om jeg synes giggen deres sugde. Men når man ikke har noe positivt å si, så er det best å bare ti stille, det har min mamma lært meg. Så da gjorde jeg det.

Faen.

Celtic Frost... jaja.