Hvordan livet brått tar en ny vending...

Noen ganger kjennes livet som sekvenser hvor man er være passasjer i en bil hvor sjåføren er full.

Jeg kunne vel heller skrevet "som en berg- og dalbane" mener du, men det blir bare en klisjé. En berg- og dalbane går nesten alltid i like stor fart, slenger deg rundt og opp og ned, du har alltid døden i tankene, og til slutt bråbremser den - så var alt ferdig.
Når man sitter i en en bil, hvor sjåføren er full, er alt mer usikkert. Du har ingen bra sikkerhetsseter, du vet ikke at du mest sannsynlig kommer deg gjennom til slutten, for du aner ikke engang hvor slutten er.
Du vet ikke hva som venter rundt neste sving - og det er forskjellen på dette og en berg- og dalbane.

Så... livet.
Plutselig tar det en ekstremt brå vending. Som en sving du ikke visste kom, for du var sikker på at veien fremover var strak. I denne svingen kolliderer du med mye underveis. Du kjører over det ene og det andre, som virker betydningsløst, men som utgjør en hel del. Etterdønningene og konsekvensene kommer etterpå. Alt som blir kjørt over blir skadet. Men du merker det ikke. Helt til man plutselig, nedover veien, blir stoppet - og får vite hva man har kjørt over, og hva konsekvensene av det er.
Plutselig har all smerten du har påført det som er blitt kjørt over, forflyttet seg til ditt eget hjerte.
Alt dette på grunn av noe du selv ikke har klart å styre, da det ikke var du som kjørte... Og ikke kunne du styre heller...

Sånn går vel livet.
De turene man har styrt selv merker man ikke konsekvensene av før man plutselig ikke kontrollerer hva som skjer lenger.
Da kommer det - alt.






Here I am on another highway to someplace under the sky. Will this restless heart never lie still?