November-effekten

Jeg er totalt uinspirert til å skrive noe som helst. Men alikevel gjør jeg det, for klokken er 02:41, og jeg skal egentlig stå opp klokken halv åtte.
Jeg vet allerede at jeg ikke kommer til å stå opp. Selv om dette blir den fjerde av seks skoledager på rad hvor jeg ikke har vært på skolen. Hvorfor? Jeg vet ikke.

Jeg har det utrolig gøy på skolen, jeg liker det jeg studerer, og jeg vet jeg er nødt til å møte opp for å ikke gå glipp av noe. Men alikevel drar jeg ikke på skolen. Hvorfor? Jeg vet ikke.

Jeg tror november-effekten har slått til.
Det er høst, det er mørkt, det regner og det er kaldt. Dette skjer hver eneste år, men alikevel skal det slå til så hardt. Apatien er konsekvensene av november-effekten. Og for min del går det ut på at jeg ikke vil gjøre noe som helst som innebærer at jeg må være trøtt mens jeg gjør det.

Når det er dårlig vær og mørkt forverres alt av trøttheten. Men hva hjelper det når man er våken til klokken 0300 hver natt, om man ikke har lyst til å være trøtt? Der kommer apatien igjen. Apatien spinner tanker, men bare bruddstykker, og ting man ikke klarer ta tak på. Og da blir man altså liggende våken. Så blir man bare lei av å forsøke å sove, og heller aktiviserer seg (for eksempel skriver blogg). Og så blir man bare enda mer trøtt, fordi man har ligget våken halve natten.

Enda en ulempe med november-effekten er passiviteten. Jeg orker ikke engasjere meg i noe særlig for tiden. Ikke om det innebærer at jeg må gå ut døra og gjøre det.
Jeg engasjerer meg fryktelig mye i konsekvensene av global oppvarming, og hvordan man kan gjøre noe med dette før det faktisk blir for sent. Men ut over dette? Nei. Jeg orker ikke. Jeg gidder ikke.
Jeg bryr meg rett og slett ikke om noen ting. Og før jeg vet ordet av det, kan det ha gått en hel uke siden jeg var på skolen. Og går man på universitetet er dette null problem, da jeg selv var borte flere uker av gangen da jeg studerte engelsk. Men nå er det annerledes; jeg studerer for å til slutt ende opp med et yrke. Hver dag og alle timene er like viktige. Dette vet jeg. Men alikevel gjør jeg ikke noe med det.
Jeg ligger her og venter på at passiviteten skal gi seg, og mens jeg gjør dette er jeg mer passiv enn noensinne.

Til helvete med november-effekten. Jeg gidder ikke mer.